Utgangspunktet i norsk erstatningsrett er at skadelidte har krav på full erstatning for sitt økonomiske tap. For merutgifter ligger det en presisering i at utgiftene må være «nødvendige og rimelige». I personskadesaker betyr dette f.eks. at skadelidte må forsøke å begrense utgiftene ved å benytte seg av offentlige ytelser der det er mulig.

Pleie- og omsorgstjenester – som i stor grad er dekket av det offentlige i Norge – må kjøpes av skadelidte selv i andre land, f.eks. i USA. Erstatningskravet for påførte og fremtidige utgifter blir i slike tilfeller betydelig høyere enn dersom skadelidte bor i Norge og har tilgang til offentlige ytelser.

Spørsmålet som nylig var til behandling i Høyesterett var hvilke prinsipper erstatningsutmålingen skal bygge på når skadelidte blir skadet i Norge, men bor i utlandet – i dette tilfellet USA – på oppgjørstidspunktet.

I forkant av høyesterettsavgjørelsen hadde både Norsk Pasientskadeerstatning, Pasientskadenemnda, Bergen tingrett og Gulating lagmannsrett konkludert med at erstatningen måtte utmåles som om skadelidte bodde i Norge og mottok norske offentlige velferdsytelser. Det ble uttalt at man ikke fritt kan velge å ta opphold i et annet land, med den konsekvens det har for erstatningens størrelse, og at skadevolder ikke plikter å dekke ytelser «som skadelidte frivillig velger vekk ved å flytte utenlands». Krav om erstatning for pleie- og omsorgsutgifter i USA ble derfor ikke tatt til følge.

Høyesterett var ikke enig i noen av de tidligere instansers vurderinger, og opphevet lagmannsrettens dom.

Høyesterett uttalte at tilgjengelige kilder ikke gav noe klart svar på utmålingsspørsmålet, men konkluderte til slutt med at det som et utgangspunkt må ses hen til forholdene i bostedslandet på oppgjørstidspunktet (avsnitt 59):

«Jeg synes nok likevel de peker i retning av at den faktiske situasjonen – i hvert fall i utgangspunktet – må være avgjørende ved utmålingen: Det må vurderes hvilke offentlige ytelser skadelidte mottar i hjemlandet, og det individuelle tapet må beregnes på det grunnlaget. Beregningen kan ikke basere seg på norske velferdsytelser som skadelidte ikke får.»

I den konkrete vurderingen av om skadelidtes utgifter i USA var «nødvendige og rimelige», viste Høyesterett til sterke menneskelige hensyn (avsnitt 67), at skaden ble påført ved «grov» forsømmelse (avsnitt 64), og at familien hadde en sterk tilknytning til USA både før og etter fødselen. Flyttingen tilbake til USA kort tid etter fødselen skjedde åpenbart uten noe tanke på de erstatningsrettslige konsekvensene.

Høyesterett viste deretter til tapsbegrensningsplikten, og plikten til å uttømme det offentlige tjenestetilbudet, men konkluderte med at prinsippet er utviklet for typiske tilfeller hvor skadelidte bor i Norge. Dette ble så fulgt opp med følgende sentrale uttalelse (avsnitt 66):

«Jeg kan ikke se at prinsippet rekker så langt at skadelidte selv må bære de økonomiske konsekvensene av flytting til utlandet, når tilknytningen til et annet land er så sterk som i denne saken. Det å flytte er for mange en naturlig del av livet, og i saken her er det ikke vanskelig å forstå det valget som familien tok.»

Dette var helt i tråd med det som ble anført for Høyesterett. Dommen er banebrytende, og vil føre til en rekordhøy erstatning når lagmannsretten nå i høst skal utmåle tilleggserstatning basert på utgiftsnivået i USA.

Saken ble som tidligere nevnt prosedert av advokatene Linda Egeland og Carl Aasland Jerstad.