Når barn skader barn: Voldtektsforbryteren får «barnefordelen»

For snart ett år siden valgte Høyesterett å redusere erstatningen til en mindreårig som ble voldtatt av en annen mindreårig, på grunn av den lave alderen til gjerningspersonen. Dette sender et signal om at det er mer sympati for den unge voldtektsforbryteren enn for offeret. Det blir feil, både juridisk og moralsk.

Dømt for sovevoldtekt

Saken gjaldt en sovevoldtekt. Voldtektsforbryteren var en gutt på 15 år og 9 måneder, og voldtektsofferet en jente på 16 år og 4 måneder. Da jenten lå og sov og ikke kunne motsette seg handlingen, utføre han seksuelle handlinger med henne i form av samleie.

Normalstraffen for voksne i slike saker er 4 års ubetinget fengsel, og det er fra lovgiverhold uttrykt at voldtekt «er en av de mest alvorlige forbrytelsene mot en persons fysiske, psykiske og seksuelle integritet», se Prop.97 L (2009-2010) s. 16. Gutten ble likevel bare idømt ungdomsstraff, som i praksis innebærer å delta på møter og følge en plan som skal hindre nye lovbrudd, i en periode på 2 år.

For voldtektsofferet ble konsekvensene alvorlige. Hun ble psykisk preget av hendelsen, og hun fikk etter hvert diagnosen PTSD. Dette ble fremhevet i kravet om oppreisningserstatning.

Barn får normalt høyere erstatning i voldtektssaker

Oppreisningserstatningen i voldtektssaker er standardisert, og i 2022 besluttet Høyesterett at normalnivået skal være 2 G, altså 2 ganger folketrygdens grunnbeløp, se HR-2022-980-A. I 2023 lå G på kr. 118 620.

Dersom offeret er et barn, skal hun eller han normalt få høyere oppreisningserstatning enn det et voksent offer ville fått. Det gis et skjønnsmessig tillegg til barn. Begrunnelsen er, som Høyesterett har uttalt, at «voldtektshandlingen vil være særlig skremmende for barn, og skadepotensialet er enda større enn for voksne», se Rt-2011-743.

Reduserte offerets erstatning

Samtidig som at et mindreårig offer normalt får høyere erstatning, kan gjerningspersonen få redusert sitt erstatningsansvar dersom han eller hun er et barn.

Etter skadeserstatningsloven § 1-1 kan et barns erstatningsansvar reduseres dersom «det finnes rimelig under hensyn til alder, utvikling, utvist adferd, økonomisk evne og forholdene ellers». Når det gjelder den unge gjerningspersonen, kommer altså hensynet til «barnets beste» i Grunnloven § 104 og Barnekonvensjonen art 3 inn.

Spørsmålet Høyesterett tok stilling til i fjor, var om erstatningen kan reduseres når både gjerningsperson og offer er barn, se HR-2023-1172-A. Ved vurderingen av dette delte Høyesterett seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet på tre dommere økte først den standardiserte erstatningen til offeret med kr. 20.000 av hensyn til «barnets beste». Deretter reduserte de den med kr. 100.000 på grunn av voldtektsforbryterens alder. Effekten er at fordelen av «barnets beste» gis til voldtektsforbryteren på bekostning av voldtektsofferet. Dette var ifølge flertallet «en rimelig avveining av de kryssende hensynene».

Mindretallet på to dommere var ikke enig i dette, og viste til at hensynet til voldtektsofferet med styrke talte mot reduksjon. Det ble vist til at barnets beste allerede hadde fått betydelig gjennomslagskraft ved straffutmålingen, at voldtekt er et alvorlig lovbrudd, og at: «I alle fall som et utgangspunkt er det vanskelig å godta at den som har vært utsatt for et seksuelt overgrep får lavere erstatning utelukkende fordi overgriperen er mindreårig.»

Verken rettferdig eller rimelig

Når ulike menneskerettigheter eller interesser står i konflikt med hverandre, skal det foretas en avveining etter «fair balance»-prinsippet. Kjerneverdier skal beskyttes, og målet er å oppnå et resultat som reflekterer en rettferdig og rimelig balanse.

At en slik interesseavveining skal ende med at voldtektsforbryteren kommer betydelig bedre ut av det enn offeret, og at dette angivelig er en «rimelig avveining», er derfor svært vanskelig å forstå.

Et mulig utfall kunne i stedet vært at begge ble gitt samme fordel av «barnets beste», slik at offeret først fikk et skjønnsmessig tillegg på kr. 20.000, og at det samme beløpet deretter ble trukket fra. Da ville det i hvert fall vært en form for balanse som kunne forsvares rettslig.

Et resultat som derimot innebærer å gi voldtektsforbryteren en betydelig større fordel enn offeret, representerer verken en rimelig eller rettferdig balanse, og det strider utvilsomt mot den allmenne rettsfølelsen. Voldtektsofferet har overhodet ikke gjort noe galt. Likevel signaliserer flertallet med denne avgjørelsen at det er voldtektsforbryteren det er «mest synd på», og som domstolene velger å ta mest hensyn til.

Uheldig signaleffekt

Dommen kan etter mitt syn skape en ytterligere barriere for å anmelde overgrep, idet den har en svært uheldig signaleffekt og er på grensen til å fremstå som ydmykende for offeret. Det holder jo tydeligvis ikke at man er blitt voldtatt og påført en psykisk skade. Når erstatningen skal beregnes, er det likevel den unge voldtektsforbryteren som får mest sympati og medfølelse. Skal man da orke å ta kampen når inntrykket er at voldtektsforbryterens rettigheter favoriseres på bekostning av offerets?

Kritisk: Erstatningsrettsadvokat Linda Egeland mener at Høyesteretts-avgjørelsen som synes å favorisere den unge voldtektsforbryteren fremfor offeret, er feil både moralsk og juridisk.