Oppreisningsnivået etter uberettiget strafforfølgning har stått på samme nominelle nivå i snart 20 år. Dermed har den reelle verdien på oppreisningen blitt mer enn halvert fram til i dag.

Med hjemmel i straffeprosesslovens § 447 første ledd trådte forskrift om oppreisning for strafforfølgning (FOR-2003-12-12-1472) i kraft 1. januar 2004. Forskriften etablerer standardiserte satser for oppreisning som følge av pågripelse eller varetektsfengsling når den som har blitt frihetsberøvet blir frifunnet eller forfølgningen mot ham blir innstilt. Satsene er som hovedregel på 1500 kroner for de to første døgn i varetekt og deretter 400 kroner per døgn. Det kan gis tillegg på grunn av fullstendig isolasjon, flere døgn i utholdt politiarrest og oppreisningen etter § 2 kan forhøyes hvor det foreligger helt særegne forhold etter § 4.

Oppreisningsnivået i forskriften har nå stått på samme nominelle nivå i snart 20 år og er blitt mer enn halvert i reell pengeverdi fram til i dag. I HR-2022-980-A oppjusterte Høyesterett oppreisningsnivået for voldtekt fastsatt i HR-2011-1016-A fra 150 000 til 210 000 kroner under henvisning til den allmenne lønns- og velstandsutviklingen. Høyesterett knyttet normen til folketrygdens grunnbeløp (G) og fastsatte oppreisningsnivået for voksne ved voldtekt til 2 G på utmålingstidspunktet. Fra 2010 til 2022 hadde realverdien av oppreisningen falt med 47% målt i forhold til utviklingen av G.

Ser man på de nevnte satsene for standardisert oppreisning for straffeforfølgning har de, justert med G i perioden 1. januar 2004 til i dag, falt med nesten 110%. De 1500 kronene fra 1. januar 2004 utgjør justert med G i dag 3129 kroner og 400 kroner har økt til 834 kroner.

Statens sivilrettsforvaltning vil neppe tilkjenne oppreisning etter slike justerte satser under henvisning til ordlyden i loven og forskriften, og det selv om de etter HR-2022-980-A satte opp satsene for ulovlig tvangsmiddelbruk i narkotikasaker med 50% fra 10 000 kroner til 15 000 kroner sommeren 2022.

Det kan reises spørsmål ved om føringene i HR-2022-980-A sammen med forbudet mot usaklig forskjellsbehandling i Grunnloven § 98 likevel er hjemmelsgrunnlag for å kreve en justering av satsene i samsvar med utviklingen i G.

Fallet i reell pengeverdi er under enhver omstendighet så betydelig fra 2004 til i dag at dette i seg selv kan være tilstrekkelig urimelig til at dagens standardsatser må kunne oppjusteres med hjemmel i forskriftens § 4 om tillegg for ekstraordinære tilfeller. I forskriften heter det at oppreisningen kan forhøyes «dersom helt særegne forhold gjør at oppreisningen ville være åpenbart utilstrekkelig som kompensasjon for den belastningen frihetsberøvelsen har medført». Det er vanskelig å hevde at det som var tilstrekkelig i 2004 også er det i dag og at fallet i pengeverdien ikke har transformert satsene til å være utilstrekkelige i 2023.

Lovgiver bør snarest endre satsene og knytte disse til G slik at standardsatsene ikke framstår som utdaterte etter kort tid.

Før vi kommer så langt kan det imidlertid være gode grunner for å prøve avslag på oppjusterte standardsatser i samsvar med utviklingen i G for domstolene. 

Carl Aasland Jerstad

Advokat(H)/Partner

c.a.jerstad@haver.no