Høyesterett avsa denne uken en enstemmig dom om en lærervikar som hadde jobbet mer enn tre år og krevde fast jobb i kommunen. Arbeidsmiljøloven § 14-9 (7) fastslår at arbeidstakere som har vært midlertidig ansatt i mer enn tre år for å utføre arbeid for andre, har rett til fast ansettelse. Spørsmålet i saken var om denne regelen også gjaldt for lærervikarer som ikke har godkjent lærerutdanning. Høyesterett konkluderte med at retten til fast stilling ikke gjelder ved midlertidige ansettelser med hjemmel i opplæringsloven.  

Partenes syn på saken 

Kravet om fast ansettelse ble fremsatt under henvisning til hovedregelen i norsk rett og EØS-rett om at arbeidstaker skal ansettes fast. Det ble videre vist til at arbeidsmiljøloven § 14-9 (7) er en generell regel som utfyller opplæringsloven. Bestemmelsen måtte ifølge lærervikaren tolkes utvidende, slik at den også ga rett til fast ansettelse etter 3 år som midlertidig ansatt med hjemmel i opplæringsloven.  

Kommunen var uenig i at arbeidsmiljøloven § 14-9 (7) kunne tolkes utvidende på en slik måte som lærervikaren hevdet, da det ikke forelå grunner som tilsa at bestemmelsen også skulle omfatte midlertidige ansettelser etter særlovgivningen (her opplæringsloven § 10-6).  

Hovedregelen om fast ansettelse 

Høyesterett viste innledningsvis til arbeidsmiljølovens hovedregel om at arbeidstaker skal ansettes fast.  

Videre ble det vist til lovens forarbeider, hvor det fremgår at fast ansettelse innebærer «stabile og forutsigbare rammebetingelser for begge parter i et arbeidsforhold». Foruten å gi arbeidstakerne «den nødvendige trygghet, sikrer fast ansettelse en saklig og forsvarlig prosess i forbindelse med oppsigelse». Høyesterett uttalte videre at «[f]aste ansettelsesforhold er gunstig også for arbeidsgiverne, blant annet fordi virksomhetene lettere kan beholde kompetente og lojale medarbeidere».   

Unntak fra hovedregelen om fast ansettelse krever hjemmel 

Arbeidsmiljøloven hjemler flere unntak fra hovedregelen om fast ansettelse i § 14-9 (2), herunder hvor arbeidet er av midlertidig karakter eller ved vikariat. Særlovgivningen kan også benyttes som hjemmel for unntak som tillater midlertidig ansettelse, her konkret opplæringsloven § 10-6.    

Høyesteretts forståelse av opplæringsloven 

 

Høyesterett uttalte etter en gjennomgang av forarbeidene til opplæringsloven at «det var et bevisst lovgivervalg ikke å gi rett til fast ansettelse etter fire år som midlertidig ansatte etter § 10-6. Kompetansebehovene i undervisningssektorene veide tyngre enn stillingsvernet til midlertidig ansatte». Videre ble det uttalt at «det ikke er tvilsomt at opplæringsloven bygger på en forutsetning om at midlertidig tilsetting etter § 10-6 og § 10-6a ikke gir grunnlag for fast ansettelse etter arbeidsmiljøloven § 14-9». Konklusjonen ble trukket på bakgrunn av at lovgiver, av hensyn til kvaliteten på undervisningen, har valgt å reservere faste stillinger for formelt kvalifiserte lærere.

Høyesterett uttalte imidlertid i et obiter dictum (uttalelse som ikke har betydning for resultatet i saken) at «i spesielle tilfeller kan en langvarig midlertidig ansettelse gi grunnlag for fast ansettelse etter ulovfestede regler».

Forholdet til EU/EØS-retten  

Høyesterett mente videre at denne forståelsen av opplæringsloven ikke var i strid med EU/EØS-retten.  


Vår vurdering

Til tross for at tendensen i norsk arbeidsliv går i retning av å styrke retten til fast ansettelse, viser den nylig avsagte avgjørelsen fra Høyesterett at det klart finnes legitime unntak fra treårsregelen. Vi er enig i Høyesteretts resultat og mener at motsatt konklusjon ville vært overraskende og betenkelig ut ifra rettskildebildet.  

Høyesterett åpner for at lærervikarer som har vært midlertidig ansatt i over en lengre periode kan få rett til fast ansettelse etter ulovfestede regler. I hvilke tilfeller dette kan være aktuelt, må vurderes konkret og i lys av varigheten av arbeidsforholdet og kvalifikasjonene som praksis og tilleggsutdanning kan ha tilført arbeidstakeren.