Innleide arbeidstakere har krav på resultatbasert bonus

PROJECT OVERVIEW

Den 2. november 2020 avsa Høyesterett dom (HR-2020-2109-A) med viktige avklaringer om lønnsbegrepet og likebehandlingsprinsippet for innleide arbeidstakere.

Høyesterett slår fast at resultatbasert bonus omfattes av begrepet «lønn» i likebehandlingsregelen i arbeidsmiljøloven § 14- 12 a, forutsatt at ytelsen er vederlag for arbeid. Dette innebærer at en arbeidstaker som er utleid fra et bemanningsbyrå har krav på å få utbetalt bonus fra sin arbeidsgiver, på lik linje med de ansatte i det selskapet arbeidstakeren er utleid til. Dette gjelder uavhengig av om bonusen beregnes på selskapsnivå hos innleier, og slik ikke er direkte avhengig av den innleides eget arbeid.

Den konkrete saken omhandlet to arbeidstakere som var ansatt i bemanningsforetaket Semco Maritime AS (arbeidsgiver). Arbeidstakerne hadde i flere år vært utleid til Aker BP ASA (innleier). De fast ansatte i Aker BP fikk utbetalt en resultatbasert selskapsbonus hvert år mellom 2014 og 2017. De innleide arbeidstakerne ble holdt utenfor bonusordningen. Spørsmålet i saken var om også de innleide arbeidstakerne hadde rett på bonus på lik linje med de fast ansatte i medhold av likebehandlingsregelen i arbeidsmiljøloven § 14-12 a første ledd.

Arbeidstakerne fikk medhold i Stavanger tingrett, tapte i Gulating lagmannsrett og vant til slutt saken i Høyesterett.

Det rettslige utgangspunktet for vurderingen var arbeidsmiljøloven § 14-12 a første ledd, hvor det fremgår at bemanningsforetak skal sørge for at utleide arbeidstakere sikres minst de samme vilkår som ville kommet til anvendelse dersom arbeidstakeren hadde vært fast ansatt, blant annet når det gjelder «lønn», jf. § 14-12 a.

Arbeidsgiver hevdet at bonusordningen falt utenfor lønnsbegrepet i § 14-12 a, fordi bonusen ikke var knyttet til den enkeltes arbeidsutførelse, men til selskapets måloppnåelse og resultater. Ifølge arbeidsgiver kunne en slik resultatbasert bonusordning på selskapsnivå ikke anses å være vederlag for arbeid, og måtte dermed falle utenfor lønnsbegrepet og kravet om likebehandling av innleide arbeidstakere.

Arbeidstakerne gjorde på sin side gjeldende at formålet med bonusordningen var å motivere de ansatte til økt innsats, slik at virksomhetens forretningsmessige målsettinger kunne oppnås. I likhet med de fast ansatte hadde de innleide arbeidstakerne bidratt til dette gjennom sitt arbeid i Aker BP, og det var ikke grunnlag for en forskjellsbehandling av de innleide.

Høyesterett la til grunn at kjernen i lønnsbegrepet er om ytelsen er et vederlag for arbeid, og at dette også omfatter individuelle bonusordninger eller ordninger på gruppe- eller virksomhetsnivå. Dette gjelder selv om bonusen fastsettes på selskapsnivå uten å være direkte avhengig av den innleides arbeidsinnsats.

Høyesterett mente at den aktuelle bonusordningen i Aker BP måtte anses som «lønn», fordi den reelt sett var vederlag for arbeid hvor formålet var å belønne de ansattes samlede arbeidsinnsats og resultater i løpet av opptjeningsåret. De innleide arbeidstakerne i Aker BP hadde dermed krav på etterbetaling av bonus fra Semco Martime.

I vurderingen viste retten særlig til formålet bak likebehandlingsregelen om å sikre reell likestilling mellom fast ansatte og innleide arbeidstakere. Det ble også pekt på at ulik avlønning av arbeidsstokken vil gi arbeidsgiver et økonomisk insitament til å leie inn arbeidskraft i stedet for å ansette fast, som er hovedregelen i norsk rett. I premissene skriver Høyesterett blant annet:

 «Innleides rett til likebehandling for så vidt gjelder resultatbaserte bonuser på virksomhetsnivå, vil sikre at innleie bare benyttes der det er et reelt behov for den fleksibiliteten som en slik organisering av arbeidsstyrken gir. Et lønnsbegrep som fører til at resultatbasert bonus bare vil bli utbetalt til deler av arbeidsstokken for samme bidrag til resultatet, vil gi et økonomisk incitament til innleie og bryte med likebehandlingsprinsippet. Hensynet til et oversiktlig og kontrollerbart lønnsbegrep begrunner også at det ikke gjøres noen forskjell mellom individuelle og mer fellesskapsorienterte bonusordninger på dette punktet.»

Avgjørelsen fra Høyesterett medfører at bemanningsforetak må betale bonus til utleide arbeidstakere som om de var fast ansatt i innleieforetaket, også når bonusordningen er på gruppe- eller virksomhetsnivå og dermed ikke er et direkte resultat av den innleides eget arbeid.

Selv om dette i noen tilfeller kan medføre praktiske problemer for bemanningsforetaket, idet bonus ofte beregnes og utbetales etterskuddsvis er ikke et slikt eventuelt merarbeid tilstrekkelig som begrunnelse for at den innleide blir holdt utenfor innleieforetakets bonusordninger. Høyesterett peker på at bemanningsforetak som inngir tilbud til innleieselskap må ta forbehold om at en eventuell plikt til å utbetale bonus i henhold til senere opplysninger fra innleier, vil bli etterberegnet.

Et selskap som anvender innleid arbeidskraft fra et bemanningsforetak må etter Høyesteretts dom nå være bevisst på at de plikter å gi bemanningsforetaket nødvendige opplysninger om arbeids- og lønnsvilkår, herunder opplysninger om eventuelle bonusordninger, slik at bemanningsforetaket kan ivareta kravet til likebehandling etter arbeidsmiljøloven § 14-12 a første ledd.