VM er godt i gang, og mens alles øyne er rettet mot kampene i USA, Mexico og Canada, skjer det også store begivenheter utenfor banen.

FIFA har vedtatt nye endringer i overgangsreglementet (Regulations on the Status and Transfer of Players – «RSTP») som skal tre i kraft 1. januar 2027.

Regelverket er resultatet av omfattende forhandlinger mellom FIFA og spillerorganisasjoner i kjølvannet av EU-domstolens «Diarra-dom» fra oktober 2024 (nærmere omtalt under), og representerer den mest omfattende reformen av det internasjonale overgangssystemet på flere tiår.

Regelendringene omfatter blant annet at spillere og klubber nå kan inngå avtaler som gir spillere rett til andel av overgangsvederlaget mellom selgende og kjøpende klubb (RSTP artikkel 21bis).

I tillegg er det nå åpnet opp for forhåndsavtalte kompensasjonsmodeller ved spillers og klubbs fremtidige kontraktsbrudd (RSTP artikkel 17.1).

Flere internasjonale medier deriblant overgangsguru Fabrizio Romano, har meldt at sistnevnte regel medfører nå obligatoriske utkjøpsklausuler i alle spillerkontrakter (tilsvarende slik det er i Spania iht. spansk arbeidsrettslovgivning). En nærmere analyse av ordlyden i de nye bestemmelsene gir imidlertid ikke holdepunkter for en slik forståelse av endringene.   

Selv om medieomtalen derfor synes å være misvisende på dette punktet, reiser reformen likevel interessante spørsmål om overgangssystemet slik vi kjenner det – ikke minst i Norge hvor NFF har regler som uttrykkelig forbyr avtaler om utkjøpsklausuler og spilleres rett til andel av overgangsvederlag.

Nærmere om FIFAs nye regler

En av de viktigste endringene finner vi som nevnt i artikkel 17.1. Her åpner FIFA nå uttrykkelig for at klubb og spiller kan avtale på forhånd hvilken kompensasjon («the agreed compensation») som skal betales ved fremtidig kontraktsbrudd. FIFA omtaler dette som «agreed compensation clauses» eller «liquidated damages clauses».

Reglene gir partene større forutsigbarhet dersom et kontraktsforhold avsluttes før tiden. Samtidig er det viktig å understreke at dette ikke er det samme som tradisjonelle utkjøpsklausuler.

En kjøpende klubb kan ikke ensidig betale det avtalte beløpet, og deretter kreve at spilleren blir registrert for den nye klubben dersom kjøpende klubb kommer til enighet med spilleren. Reglene om kontraktsstabilitet består fortsatt. Dersom en spiller bryter kontrakten og kort tid senere signerer for en ny klubb, vil FIFA fortsatt kunne legge til grunn presumsjonen at den nye klubben har medvirket til kontraktsbruddet (RSTP artikkel 11), som kan føre til både sportslige og økonomiske sanksjoner. De nye reglene gir derfor ingen generell adgang til å «kjøpe» spillere fri fra løpende kontrakter.

Den andre markante regelendringen er RSTP artikkel 21bis. Bestemmelsen åpner for at spillere kan avtale rett til en andel av overgangssummen som betales mellom klubbene:

“Clubs and players are free to agree on a player’s participation in a transfer fee paid for that same player”.

Foruten lønn- og bonusordninger har spillere tradisjonelt kunnet sikre seg økonomiske fordeler gjennom «sign-on-fees» ved Bosman-overganger eller ved signering av nye kontrakter. Med artikkel 21bis åpnes det nå for at spilleren også kan få ta del i selve overgangsvederlaget som avtales mellom klubbene. Tanken bak regelen er at spilleren skal kunne få del i verdiene som vedkommende selv har vært med på å skape.

FIFAs endringer i overgangsreglementet er ikke tilfeldige. De er i stor grad et resultat av EU-domstolens betraktninger om strid mellom overgangsreglementet vurdert opp mot EU-retten i den såkalte «Diarra-dommen».

Bakgrunnen for endringene – Diarra-dommen

EU-domstolens avgjørelse i sak C-650/22 ble avsagt i oktober 2024. Saken har av flere blitt omtalt som den viktigste fotballrettslige avgjørelsen siden Bosman-dommen i 1995.

Saken oppstod etter en kontraktstvist mellom den tidligere franske landslagsspilleren Lassana Diarra og hans daværende klubb Lokomotiv Moskva. Da kontraktsforholdet brøt sammen, ønsket Diarra å fortsette karrieren i en ny klubb. Han ble imidlertid møtt med et regelverk som kunne påføre ham betydelig erstatningsansvar, samtidig som en ny klubb risikerte solidaransvar og sportslige sanksjoner dersom den signerte ham.

Lassana Diarra, Светлана Бекетова, CC BY-SA 3.0 GFDL, via Wikimedia Commons

EU-domstolen kom til at deler av FIFAs regelverk utgjorde restriksjoner på arbeidstakeres frie bevegelighet. Domstolen fremhevet særlig at reglene kunne avskrekke klubber fra å ansette spillere som var involvert i kontraktstvister med tidligere arbeidsgivere. Resultatet var at spillere i praksis kunne få det vanskeligere å skifte arbeidsgiver og utøve sin rett til fri bevegelighet.

Domstolen understreket samtidig at hensynet til kontraktsstabilitet fortsatt er et legitimt formål i fotballindustrien. Problemet var at enkelte av FIFAs regler gikk lenger enn nødvendig for å oppnå dette formålet.

Dommen tvang FIFA til å reagere raskt. Allerede fra januar 2025 ble det innført et midlertidig regelverk som blant annet endret reglene om erstatningsansvar, solidaransvar, utstedelse av transfersertifikat, og medvirkning til kontraktsbrudd.

Samtidig startet FIFA omfattende forhandlinger med blant annet spillerorganisasjonen FIFPRO om et nytt regelverk.

Resultatet av disse forhandlingene er overgangsreglementet RSTP som trer i kraft 1. januar 2027.

NFFs overgangsreglement § 3-1 d)

Diarra-dommen reiser flere av de samme spørsmålene som ble behandlet i min masteravhandling ved Universitetet i Bergen i 2023. Temaet for avhandlingen var NFFs forbud mot overgangsklausuler, og bestemmelsen ble vurdert opp mot blant annet EØS-avtalens regler om fri bevegelighet for arbeidstakere.

NFFs overgangsreglement § 3-1 d) lyder:

«Det kan ikke inngås avtale som gir spilleren rett til andel av overgangsvederlag. Det kan heller ikke avtales begrensninger i klubbens frie forhandlingsrett ved fremtidig overgang til ny klubb.»

Bestemmelsen inneholder i realiteten to separate forbud.

For det første kan spilleren ikke avtale rett til andel av et fremtidig overgangsvederlag.

For det andre kan spiller og klubb ikke avtale overgangsklausuler (i praksis utkjøpsklausuler) eller andre mekanismer som begrenser klubbens frie forhandlingsrett ved et fremtidig klubbskifte.

Bestemmelsen er særpreget i europeisk sammenheng. I de fleste andre fotballnasjoner er slike avtaler tillatt, og ofte en naturlig del av kontraktsforhandlingene mellom klubb og spiller.

I masteravhandlingen argumenterte jeg for at forbudsregelen utgjør en restriksjon på arbeidstakeres frie bevegelighet etter EØS-avtalen. Etter en nærmere vurdering av bestemmelsens formål og virkninger konkluderte jeg med at restriksjonen ikke kunne rettferdiggjøres.

Da avhandlingen ble skrevet, forelå ikke Diarra-dommen. Sett i ettertid er det imidlertid nærliggende å trekke paralleller mellom de hensynene EU-domstolen senere la vekt på i Diarra-dommen, og de vurderingene jeg gjorde av NFFs forbudsregel.

Både utkjøpsklausuler og retten til andel av overgangsvederlag vil styrke spillernes mobilitet og forhandlingsposisjon. Når slike mekanismer forbys, begrenses samtidig spillerens mulighet til å avtale kontraktsvilkår som kan legge til rette for et fremtidig klubbskifte som partene er enige om. Det er vanskelig å se at denne begrensningen kan rettferdiggjøres ut fra de hensynene NFFs regel er ment å ivareta.

Det er likevel viktig å understreke at NFFs regel ikke kommer i direkte konflikt med FIFAs nye regelverk, slik det nå er utformet.

For det første innfører FIFA ingen plikt til å avtale utkjøpsklausuler i nye artikkel 17.1, men gir partene adgang til å avtale en forhåndsfastsatt kompensasjon ved fremtidig kontraktsbrudd. For det andre følger det uttrykkelig av artikkel 21bis at retten til andel av overgangsvederlag ikke gjelder dersom dette er forbudt etter nasjonale regler. FIFA har med andre ord åpnet for slike ordninger internasjonalt, samtidig som nasjonale forbund fortsatt kan opprettholde egne særregler.

Veien videre

Det er foreløpig for tidlig å si hvor stor betydning de nye FIFA-reglene vil få i praksis. Det som likevel synes klart, er at utviklingen går i retning av å styrke fotballspillernes stilling som arbeidstakere ytterligere.

Både Bosman-dommen, Diarra-dommen og de nye FIFA-reglene bygger på den samme grunntanken: Spillere skal ha større frihet til å bevege seg mellom arbeidsgivere, samtidig som klubbene fortsatt skal ha et rimelig vern for sine kontraktsinteresser.

For norsk fotball reiser dette interessante spørsmål. NFF har i flere tiår opprettholdt regler som begrenser både adgangen til å avtale utkjøpsklausuler og spillernes adgang til å motta andeler av overgangsvederlag. Selv om disse reglene ikke nødvendigvis er i direkte konflikt med FIFAs nye overgangsreglement, skiller de seg tydelig fra den internasjonale utviklingen. Utviklingen etter EU-domstolens Diarra-dom har samtidig aktualisert spørsmålet om bestemmelsen er forenlig med arbeidstakeres rett til fri bevegelighet.

Hvor lenge norsk fotball ønsker å opprettholde denne særstillingen, gjenstår å se. Etter Diarra-dommen og nå FIFA sitt nye RSTP som trer i kraft fra 1. januar 2027, fremstår spørsmålet mer aktuelt enn noen gang.

Kontaktperson

Dag Haga Grov

Advokat

d.h.grov@haver.no